Artavazd Peleshians Nature (2019) markerer en kraftfull tilbakevending til filmmediet etter 27 års fravær, og står som en kulminasjon av hans livslange utforskning av menneskets skjøre forhold til naturen. I motsetning til hans tidligere arbeider, som ofte benyttet originalt filmmateriale, er Nature nesten utelukkende bygget opp av funnet materiale hentet fra internett. Peleshian samlet møysommelig amatørvideoer som dokumenterer naturkatastrofer – tsunamier, vulkanutbrudd, flommer og andre katastrofale hendelser – og skaper en visuell symfoni som understreker naturens overveldende kraft og likegyldighet.

‍

Ved å anvende sin karakteristiske "avstandsmontasje"-teknikk samler Peleshian disse ulike klippene til en sammenhengende og rytmisk fortelling.
Denne metoden overskrider tradisjonell lineær klipping ved å skape et magnetisk felt av assosiasjoner, som lar seeren erfare bildenes samlede emosjonelle og tematiske tyngde. Resultatet er en film som både er abstrakt og dypt gripende, og som vekker en følelse av ærefrykt og sårbarhet overfor naturens makt.

‍

Filmen Nature er uten dialog, og benytter i stedet et sterkt lydspor bestående av klassiske musikkverk av Beethoven, Mozart, Sjostakovitsj og armenske komponister. Dette lydlandskapet forsterker den visuelle montasjens emosjonelle resonans og tematiske dybde.

‍