Tony Cokes, He’s a pig (charade)!, 2026. Med tillatelse fra kunstneren; Greene Naftali, New York; Hoffman Donahue, Los Angeles og New York; Felix Gaudlitz, Wien; og Electronic Arts Intermix, New York.
Ken Lum, Hurry!, Yawning Man, 2026. Med tillatelse fra kunstneren og Magenta Plains Gallery, New York.
Tony Cokes, He’s a pig (charade)!, 2026. Med tillatelse fra kunstneren; Greene Naftali, New York; Hoffman Donahue, Los Angeles og New York; Felix Gaudlitz, Wien; og Electronic Arts Intermix, New York.
Sandra Vaka, Thirsty, 2026. Med tillatelse fra kunstneren.
Wade Guyton, Untitled, 2025. Med tillatelse fra kunstneren.
Gardar Eide Einarsson, «Flames Roar», 2025. Med tillatelse fra kunstneren og NILS STÆRK.
Matias Kill, A-Historical Now Choir, 2025. Med tillatelse fra kunstneren.
Per Dybvig, Dog barking, telephone rings, 2025. Med tillatelse fra kunstneren og Galleri Opdahl.
Stavanger Secessions City Project er et byprosjekt hvor kunstneriske intervensjoner aktiverer offentlige rom gjennom større deler av året. Til hver utgave av festivalen inviteres kunstnere til å lage nye verk som engasjerer publikum gjennom lokale infrastrukturer tilhørende hverdagen. Hele programmet er åpent for publikum og gratis.
Reklameplakat
Yawning Man, 2026
Hurry!, 2026
Man–Fre: 11:00–16:00
Lør: 11:00–15:00
Ken Lums bidrag til Stavanger Secession tar form som et billboard, et medium han lenge har brukt for å innta det urolige rommet mellom reklame, bekjennelse og offentlig tiltale. Ved å etterligne det visuelle språket til kommersielle annonsører innfører Lum utsagn som veksler mellom humor og ubehag, personlig ytring og sosial kommentar. Arbeidene fremstår etter memets logikk: korte, repeterbare og tilsynelatende direkte, men ladet med spørsmål om identitet, klasse og tilhørighet. Installert i byrommet blir billboardet både et speil og et avbrudd—et bilde som virker kjent, men som avslører ideologiske manus som innprentes i hverdagens visuelle kultur.
Prosjekt i samarbeid med Stavanger Kunstmuseum og støttet av Marcus Thor.
Ken Lum, Hurry!, 2026. Yawning Man, 2026. Med tillatelse fra kunstneren og Magenta Plains Gallery, New York.
Offentlig skulptur
Thirsty, 2026
Sandra Vaka
Man–Søn: 24 timer
Slurp, sug, konsumer, kollaps. Sandra Vaka presenterer Thirsty, en monumental stedsspesifikk skulptur som forvandler et engangs plaststrå til et fem meter høyt offentlig kunstverk. Forstørret til en absurd skala blir det petroleumsbaserte objektet et fossil-lignende emblem på globalt forbruk og dets økologiske ettervirkninger. Installert langs Stavangers havn går verket i dialog med Nordsjøen og den offshore-infrastrukturen som preger regionens identitet. Med ekko av Claes Oldenburgs skulpturelle strategier mobiliserer Vaka hverdagsobjektet for å balansere humor og uro, og stiller spørsmål ved hvordan nytelse, vane og miljømessige konsekvenser forblir tett sammenvevd i samtidens liv.
Kunstneren ønsker å takke Stavanger kommune, og retter en spesiell takk til Stavangerregionen Havn IKS for generøst å ha stilt kaien til disposisjon for Stavanger Secession. En særlig takk går til Marianne Skarbøvik og Ivar Heggheim for deres uvurderlige støtte gjennom hele planleggingsprosessen, samt til kunstnerens far for å ha kjørt henne til en rekke produksjonssteder i løpet av researchfasen. Kunstneren vil også gjerne anerkjenne de mange dyktige produksjonspartnerne som har bidratt det siste året for å realisere skulpturen: Niras, Nordic Steel, PROCON, NOT Varmforzinkning, NOT Pulverlakk, OSN Objektsikring, Bø Transport og Ørland Transport.
Sandra Vaka, Thirsty, 2026. Med tillatelse fra kunstneren
Reklameplakat
Untitled, 2025
Wade Guyton
Man–Søn: 24 timer
Siden begynnelsen av 2000-tallet har Wade Guyton undersøkt de materielle betingelsene for digital bildeproduksjon ved å misbruke blekkskriveren som et malerisk verktøy. Ved å føre lerret direkte gjennom maskinen omfavner han glitcher, feilregistreringer og mekaniske sammenbrudd som kompositoriske elementer snarere enn feil. Disse forstyrrelsene avdekker den ustabile infrastrukturen bak tilsynelatende sømløse digitale bilder og flytter oppmerksomheten fra representasjon til prosess. For Stavanger Secession presenterer Guyton en serie storskala paneler installert på en utvendig flate, som danner et levende kromatisk hylster. Verkene oscillerer mellom kontroll og tilfeldighet og gjør teknologisk svikt til en generativ estetikk, der automatisering og opphav forblir bevisst uavklart.
Dette prosjektet er støttet av Smart Hotel
Wade Guyton, Untitled, 2025. Med tillatelse fra kunstneren.
Ken Lums Shopkeeper Series fremstår som et innstikk i Stavanger Aftenblad og viderefører hans langvarige arbeid med vernaculært portrett og hverdagslivets økonomier. Ved å kombinere iscenesatte fotografier med nøkterne tekstutsagn balanserer verkene mellom empati og tørr observasjon, og synliggjør sosiale identiteter formet av små kommersielle handelskretser. Distribuert gjennom avisen følger prosjektet masseirkulasjonens logikk snarere enn det unike kunstobjektet, og møter leserne i deres vante vaner. Dels dokumentar, dels typologi og med en subtil humor, fremhever innstikket det poetiske i det ordinære, samtidig som det reflekterer over arbeid, selvrepresentasjon og sosial utveksling.
Dette prosjektet er støttet av Stavanger Aftenblad.
Ken Lum, Shopkeeper Series, 2001. Med tillatelse fra kunstneren og Magenta Plains Gallery, New York.
Digitale skjermer
He’s a Pig (Charade), 2026
Tony Cokes
Man–Søn: 24 timer
Tony Cokes’s He’s a Pig (Charade) utfolder seg på Stavangers JCDecaux-skjermer og fører hans karakteristiske tekstbaserte videoarbeid inn i byens visuelle rytmer. Med sterke fargeflater, tidsstyrt språk og approprierte referanser behandler Cokes skjermen som et sted for kritisk ytring snarere enn reklame. Verket forener politisk analyse med den kommersielle forførelsens visuelle økonomi, der informasjon fortettes, gjentas og møtes i forbifarten. Dels agitasjon, dels refleksjon, er verket oppmerksom på bildenes sirkulasjon i feeden og loopens tidsalder og omformer byens medieflater til rom for dissens, ironi og sosial pastisj.
Tony Cokes, He’s a pig (charade)!, 2026. Med tillatelse fra kunstneren; Greene Naftali, New York; Hoffman Donahue, Los Angeles og New York; Felix Gaudlitz, Wien; og Electronic Arts Intermix, New York.
Prosjektet oppsto som et innstikk i Stavanger Aftenblads papiravis og benyttet det velkjente formatet til en uttakbar plakat, samtidig som det diskret forstyrrer den daglige leserutinen. Bildet gjengir en closed-caption-skjermdump med teksten «Flames Roar», løsrevet fra enhver visuell sammenheng. Uten kontekst svever frasen mellom rapport og metafor og får leseren til å forestille seg hendelser som forblir usette, men insisterende til stede. Ved å sirkulere gjennom avisen snarere enn i galleriet bruker verket masse-distribusjon som sitt medium og lar mening oppstå i forbipasserende møter, samtidig som det reflekterer over hvordan informasjon, uro og tolkning formidles gjennom samtidens nyhetskultur.
Dette prosjektet er støttet av Stavanger Aftenblad.
Gardar Eide Einarsson, “Flames Roar”, 2025. Med tillatelse fra kunstneren og NILS STÆRK.
Digitale skjermer
Dog barking, telephone rings, 2025
Per Dybvig
Man–søn: 3:00-6:00
Per Dybvigs nyeste animerte kortfilm forener hans karakteristiske mørke humor med en tradisjon som strekker seg fra norsk satire til J.J. Grandvilles antropomorfe billedverden. Med grotesk eleganse lar Dybvig dyrefigurer speile menneskelig moral i sin mest grunnleggende form. Filmen er laget gjennom en direkte, improvisert prosess, der hver strek settes uten forberedelse og scenene oppstår i samme rekkefølge som de er skapt. Ingen lyd ledsager filmen—kun tegnede lydeffekter og spontane beslutninger.
Dette prosjektet er støttet av JCDecaux.
Per Dybvig, Dog barking, telephone rings, 2025. Med tillatelse fra kunstneren og Galleri Opdahl.
Installasjon
A-Historical Now Choir, 2025
Matias Kiil
Man–Fre: 10:00–15:00
Matias Kiils A-Historical Now Choir forvandler vedlikeholdsregistrene til Oslo domkirkes klokketårn til en oscillerende, tilfeldig symfoni. Med utgangspunkt i Gustave Metzgers idé om kunst som iscenesetter ulykker, lar Kiil tiden selv fremstå som et partitur av sammenbrudd, der fem gjøkur opptrer i disharmoni. Verket speiler den 14. århundres forbindelsen mellom kirkeklokker og mekaniske ur—symboler på sivilisasjonens forsøk på å beherske tiden. I dag, når kronokapitalismen internaliserer produktivitetens rytme, avdekker Kiils arbeid de komiske røttene til vår besettelse av presisjon, effektivitet og mekanisering av hverdagen. Five Cuckoo Clocks inviterer oss til å reflektere over kontrollen og styringen av kroppen gjennom tidens politiske og økonomiske bruk.
Dette prosjektet er støttet av SpareBank 1 SR-Bank
Matias Kill, A-Historical Now Choir, 2025. Med tillatelse fra kunstneren.
Jone Kvies Tivoli er en livlig rød meteor, vanligvis installert som om den har krasjet inn i en bygning. For Stavanger Secession 2024 fremstår den imidlertid som forflyttet, plassert på en parkeringsplass som om den midlertidig har gått seg vill. Verket forener katastrofe og spektakel: det voldelige bildet av nedslaget blir underlig lekent og gir assosiasjoner til fornøyelsesparker og storfilmer. Kvie peker på vår appetitt for fare på avstand, og hvordan samtidsunderholdning gjør ulykker til spennende, lett konsumerbare opplevelser i dagens kultur.
Jone Kvie, Tivoli, 2024. Med tillatelse fra kunstneren.