Den første utgaven av Stavanger Secession er et metaforisk portrett av byen basert på dens besettelser. Disse er ikke synlige for det blotte øye. Man må lene seg over den imaginære avgrunnen som enhver by produserer, nesten til det punktet hvor man faller ned i den, for å begynne å skjelne formene som gjennom århundrene er tegnet av sammenfiltrede episke fortellinger som har gnagd på virkeligheten. Det er bare fra dette ståstedet man kan ane de mektige søylene i dette dunkle prosjektet som bærer navnet Stavanger. Det er tre av dem: Lars Hertervigs mørke landskap, oljesirenenes sang og de vanvittige maskinene oppfunnet av kvekerne. Tre berusende besettelser som utfolder seg gjennom det offentlige programmet og utstillingen organisert for denne 2024-utgaven.

Lars Hertervig har ført det norske landskapet inn i forestillingens negative sfære. Det er nok å se på hans kystlandskap i noen få minutter for å forstå at dypt i stein og skyer, verken foran eller bak, men snarere i dem, er det noe som også skanner oss tilbake. Lars Hertervig er et århundre foran sin tid. Mens hans samtidige vendte seg mot gotiske fortellinger for å avdekke verdens fremmedhet, forlot han det groteske bestiariet og dets slott for å stupe inn i eksistensens svimmelhet. I landskapets stille virkelighet grep han en enda merkeligere og dypere sannhet enn den som åpenbarte Frankenstein for Mary Shelley: etter det fantastiske og det vidunderlige er det den pirandellianske labyrinten i menneskesinnet, dets mystiske forgreininger som lar oss ane verden, men samtidig hindrer oss i å forstå den, som er grunnlaget for all forbløffelse. Han deler denne sannheten med tenkeren Peter Wessel Zapffe og novellisten Thomas Ligotti. Den førstes fotografier sporer det sakrale i montasjene, denne dionysiske bekreftelsen av livet, som også er en form for oppgivelse. Økologisk bevissthet oppstår gjennom den ubehagelige erkjennelsen av vår ufullkomne tilstand. Disse naturlige katedralene speiles i hans tekster The Last Messiah, On the Tragic og hans samling humoristiske noveller Vett og uvett. Den dype stemmen som fyller rommet tilhører Thomas Ligotti, som leser diktet This degenerate little town, akkompagnert av en komposisjon av Current 93, et engelsk band hvis musikk, med sin jern- og mineralaktige smak, låner fra alle dogmer, enten industrielle eller druidiske. Fra sitt eksil i Florida fortsetter Ligotti Zapffes prosjekt: å fortelle om eksistensen i dens dypeste folder gjennom historien om en liten by, alle lidelsers mor. I sentrum står Here, here IV (2020) av kunstneren Jone Kvie. Uflidd, forvridd og utsultet synes hun å bære vekten som gudene reserverer som straff for ulykkelige mennesker, som Sisyfos, som har forsøkt å trosse dem. Fortellingen fortsetter med fotografier av Stavanger tatt av Rob Kulisek under prologen til Stavanger Secession. Disse landskapene er uthult av uutsigelige visjoner og kulminerer i det dramatiske freskomaleriet til Scott Barley, en skotsk regissør hvis Zapffe-inspirerte arbeid avkler naturens drømmeaktige pretensjoner og avdekker den i all sin metafysiske dybde. Nok en gang vender en kraft blikket vårt tilbake, skjult i stillheten i den mørke skogen.

I motsetning til hva man tror, betydde ikke maskinenes horisont som begynte å befolke verden ved begynnelsen av 1900-tallet slutten på det imaginære – tvert imot. Med boken Les Machines Célibataires avdekket Michel Carrouges det faktum at, uansett hvor mekanisert og rasjonalisert menneskets miljø er, desto mer delirisk blir dets fiktive kraft. Fra Franz Kafkas I straffekolonien til Marcel Duchamps Grand Verre til Raymond Roussels Locus Solus har maskiner blitt det psykiske speilet gjennom hvilket kunstnere har forsøkt å analysere menneskesinnet slik en urmaker studerer de fineste mekanismene i et ur. Machines célibataires ga opphav til den emblematiske utstillingen til kuratorenes konge, Harald Szeemann. Szeemann så i kvekerne og deres tekniske virtuositet begynnelsen på vår fantasifulle tilnærming som knytter maskin og psyke sammen. Stavanger og Norge er kjent som et av Europas kjerneområder for kvekertradisjonen, som går tilbake til tidlig 1800-tall. To århundrer senere har Stavanger blitt en av de viktigste arteriene i europeisk industri. Det er en posisjon som både utsatte byen for og gjorde den fobisk overfor ideen om ulykker. Etter en rapport fra 1972 fra forsikringsselskapet Swiss Re Group, som slo fast at skadene fra menneskeskapte ulykker hadde oversteget naturkatastrofer, utviklet filosofen Paul Virilio ideen om et ulykkesmuseum. Hans idé: å stille ut ulykker, fra de mest banale til de mest tragiske, fra industrielle ulykker til kjærlighetsulykker, slik at man ikke lenger er eksponert for dem. Maskiner, ulykker og begjær står i sentrum for praksisen til Bjarne & Patrick Melgaard, Yngve Holen, Clémentine Deliss og Anette Gellein. Bjarne & Patrick Melgaard og Clémentine Deliss har laget et prosjekt basert på den siste boken til Bjarne Melgaard, en kunstner som har gjort forfatteren Kristina Lugns motto til sitt eget: I am the wreck that you don’t need to be. I flere år har Yngve Holen vært opptatt av industriens forbannede eller fortrengte side, enten den er matrelatert, mekanisk eller digital. Fra de erotiske kurvene på et bilkarosseri til totemet for global telekommunikasjon, der finans og pornografi krysser hverandre, avdekker han mekaniserte relikvier i totemisk form. Til slutt presenterer Annette Gelleim, en kunstner inspirert både av queercore-kultur og pulpfilm, en serie videoer, hvorav én undersøker japansk sexdukke-kultur, en standardisert versjon av surrealistiske kunstneren Hans Bellmers fantasier.

Olje er overalt. Den produserer røykvirvler og et konsert av lyder, fyller lungene og legger et grått slør over bylivet. Likevel er disse manifestasjonene påfallende fraværende i Stavanger. Dessuten, i motsetning til andre oljeproduserende land, er det ikke reist noe monument til dens ære. Den eksisterer kun i den kollektive forestillingen. Likevel er denne stillheten på høyde med dens betydning som et av de mest avgjørende drivstoffene i moderne historie, som har drevet teknologisk utvikling, konflikter og klimatiske omveltninger. Den mest emblematiske petro-fiksjonen fra det 20. århundret er uten tvil Pier Paolo Pasolinis siste bok Petrolio. Uferdig er denne boken en freske over svart gull, inspirert av Dantes Den guddommelige komedie, Tusen og én natt og Prousts På sporet av den tapte tid. Pasolini beskriver den som «en svært politisk roman om forbrukersamfunnet, et samfunn som til slutt selger mennesker og konsumerer seg selv». Kort sagt er det en avhandling om essensens politikk og kapitalismens selvspisende drift. Dette er temaet for et foredrag av kunstneren Lili Reynaud Dewar ved Norsk oljemuseum og en serie visninger. Innenfor utstillingen refererer Sandra Vaka til svartgullens allestedsnærvær gjennom dens mest bagatellmessige og barnlige materialisering, halm, som hun forvandler til en skulptur med en sokkel som en stele. I tradisjonen etter Claes Oldenburg finner hun de mest voldelige utladningene i de mest poppede formene.

Scott Barley (f. 1992, Storbritannia)

Blackhaine (f. 1989, Storbritannia)

Clémentine Deliss (f. 1960, Frankrike)

Current 93 (etabl.1982, Storbritannia)

Anette Gellein (f. 1995, Norge)

Yngve Holen (f. 1982, Norge)

Rob Kulisek (f. 1989, USA)

Jone Kvie (f. 1971, Norge)

Thomas Ligotti (f. 1953, USA)

Bjarne Melgaard (f. 1967, Norge)

Patrice Melgaard (f. Norge)

Sandra Vaka (f. 1980, Norge)

Peter Wessel Zapffe (f. 1899, Norge)